Gledleg Jul

BAAH! Kjipe, sindige dager. Jeg har hatt noen vanskelige dager og med jobben på topp av kransekaka blir det ikke særlig bedre. Det eneste jeg ønsker meg er en rolig stund med venner, snø og endelig litt JULESTEMNING! To dager igjen, to hele døgn til jeg sitter i bilen sammen med min kjære far. Hæmmat tæl jul folkens. Og det er ikke lenge til, så God Jul.

Også i dag da, denne dagen som begynte så bra. Jeg fikk liksom tid til alt i dag, skole, lunsj med Karro, snikksnakk og jobb. Og jobb. Det gikk helt fint, fram til det ikke gjorde det lenger. Det gikk faktisk ganske så fint og, frem til jeg sullet, ble stresset, slurvet og til slutt utløste alarmen. Jadda. Noen ganger så blir jeg bare så fryktelig lei av å være meg, noen ganger føler jeg at det hadde passet så utrolig mye bedre å bare være noen andre. Noen som ikke var så fryktelig sullete og klumsete. Noen som kunne gå gjennom alle livets dager og aldri utløse en alarm, en som har alt under kontroll og som ikke ble så lett påvirket av alt som skjer. I kveld satt jeg på Stovner T-bane stasjon og gråt. JESS. Det er så utrolig fint å kunne stryke det av lista, dumme seg fullstendig ut i ny jobb, CHECK!

Jeg føler så mye, det gjør jeg alltid. Og hver eneste bidige gang jeg havner i nærkamp med følelsene mine så virker de å vinne. Jeg skulle bare ønske jeg kunne være en av disse sterke, tøffe, beininesaandallthatjazz damene MEN neeeeidaa, jeg må være typen som utløser senter alarmer for så å sitte på t-bane stasjonen og hulke som et lite barn. That's just how I roll liksom. Jeg er så lei av meg sjæl i dag og ganske mange andre dager forsåvidt. Men spesielt i dag.

Og det var hva som skjulte seg bak luke nr 13 i julekalenderen dere, AHA! 13, forbanna ulykkestall.

Takkformeg.

NÅ, nå er det jul.

Femten dager,

15 dager, femten dager til snø, familie, gamle venner, lovsang, presanger. Femten dager til jul, femten dager til hjem. Jeg føler meg aldri mer hjemme på Gjøvik enn i julen og som jeg gleder meg. For et par dager siden falt den første snøen i Oslo. Og selv om det er blitt kaldere og strømregningen mest sannsynlig kommer til å gjøre vondt i flere måneder fremover så kan jeg ikke annet enn å være utrolig takknemlig. Det blir på en måte ikke jul før snøen faller, uansett hvor mange grusomme juledekorasjoner butikkene drar opp av hatten.

Jeg sitter fornøyd i sengen min og tenker på julen, lengter rettere sagt. I dag leverte jeg min siste oppgave for studieåret 2011, jeg er nesten ferdig med julegavene og er stort sett fornøyd. Av erfaring varer ikke disse øyeblikkene spesielt lenge, så nå skal jeg omfavne det. Julemusikk, mandariner og en følelse av tretthet og tilfredshet.

Også har jeg fått julekalender av mamma og det er ganske fint. 

Jeg forsøkte å ta ett bilde av den første snøen, det gikk litt dårlig men man skjønner tegninga. 

utviklingen

I dag sa en kamerat som jeg har kjent i litt over tre år følgende til meg; Du virker så mye roligere nå.

Dette fikk meg til å tenke litt, IGJEN. De siste tre årene har på mange måter vært de årene hvor jeg definitivt har lært mest om meg selv og sikkert da utviklet meg deretter. Jeg er nok roligere, tryggere, har vel kanskje (som voksne ville sagt) funnet min plass i livet. Jeg er rett og slett på mange måter akkurat der jeg har lyst til å være. Klart, jeg kunne tenke meg å bo i utlandet litt, lære et nytt språk, få meg hund, finne meningen med livet og alt det der. Og klart, det er masse å gjøre på skolen, jeg prøver som best å sjonglere sosialt liv med skole, jobb og alt som hører med og det føles ut som at tiden ALDRI strekker til. Men akkurat nå, i skrivende øyeblikk så er jeg ganske så tilfreds, og det føles ganske fint. 

Også er det bare en måned til bursdagen min og bare litt over en måned til jul og litt over en måned til jeg drar til Berlin og det er bare ca en måned til Oda kommer hjem på julevisitt og det er ikke så lenge til jeg får se alle fine folk som er hjemme til julen og det henger julelys i gatene og jeg skal snart kjøpe meg sjokoladekalender og jeg har fått en ny jobb som jeg tror jeg kommer til å trives i. Så ja, ting er ikke så aller verst akkurat nå. 

Men det kan jo alltids endre seg, må passe på å ikke være for optimistisk her. 

Anbefaler å høre på First aid kit med Josefin. Den er fin. 

Ja, det sier seg vel egentlig selv. Denne er ganske fin. Hun er simpelthen bare ganske så flott.

Jeg har litt elsk/hat forhold til sanger som tar ting/folk/fugl/fisk på kornet. Og denne sangen treffer blink, i alle fall for meg. Egentlig er jeg ikke spesielt begeistret for akkurat denne videoen, (hallo, man kan søke opp teksten på nett liksom) men det var den eneste som hadde relativt grei lyd. Og det fortjener denne utrolig fine sangen.

Hilsen meg.

Fasit

Noen ganger skulle jeg ønske det fantes en guidebok til livet, sånn typ "A-Å for ett godt liv" eller "Hvordan ta gode, kloke beslutninger som du vet at er rett og ikke kommer til å angre på", eller "Dette er helt klart veien å gå". En sånn bok hadde definitivt gjort seg. Jeg er forsåvidt klar over at det finnes denne type bøker, men det jeg mener er liksom en fasit. Ja, en fasit, det er DET som hadde gjort seg. Det er så mange ting jeg lurer på, har jeg valgt riktig utdannelse? Blir jeg en god lærer? Blir jeg noen gang gift med barn? Om ikke, hvor mange katter kommer jeg til å skaffe meg? Sånne ting.

Nok en gang finner jeg meg selv våken lenge etter at jeg burde ha lagt meg, jeg vil gjerne legge meg, men jeg får det ikke til. Kanskje det finnes en bok for det også. En slik "Får du ikke sove? 10 enkle skritt til den perfekte søvnen". (note to self: sjekk ut dette). Uansett, når man da har vasket leiligheten, forsøkt å sy en kjole, kuttet seg i fingeren og bannet høyt, prøvd å lese pedagogikk, spist en hjemmelaget cookie (true story), drukket et glass melk, sjekket facebook (igjen) og pusset tennene og man fortsatt ikke får sove blir det tid til å fundere over livet. Jeg begynner å bli mer og mer bevisst på at dette er noe jeg gjør kanskje i overkant mye, men sånn er det enda. Min kjæreste mamma sier at det er bare slik jeg er skapt, jeg er en (som hun ville sagt) grubler. Men det er i grunnen helt greit.

Jeg innser også at jeg har en tendens til å rable avgårde i disse "innleggene" mine og at det i noen tilfeller ikke er i overkant spennende å lese. Men kanskje det er en av symptomene ved grublesyndrom, kanskje det er kronisk. Jeg vet ikke, men jeg vet ganske lite. Og det er også helt greit.

PS: Om noen kommer over en slik fasit på livet, ta gjerne kontakt. Men ikke noe sånn der "the secret" tullvas, det vil jeg ikke ha noe av.

PPS: Jeg anbefaler på det sterkeste at alle i hele verden hører på Lana Del Rey, hun er ganske fin.

Mimretid.

Jeg lærer mye nyttig på skolen om dagen. For eksempel så har jeg endelig lært meg å bruke officepakken som ligger på min lille blå*. Hvem kunne ane at det er så mange spennende programmer i en bitte liten pakke. Uansett - jeg har lært meg å redigere iphonefilmene mine. Så her kommer da (ett halvt år for sent, men samme det) kanskje ett av de fineste øyeblikkene fra Oda og Bjørg sin Berlintur våren 2011. Filming i særklasse.

* min lille blå: en blå, asus miniPC.

Hjertehjem.

Sanger, ordtak  og store deler av dagens samfunn vil hevde at ”home is where the heart is”. Altså det stedet du anser å være din hjemplass burde nødvendigvis også være der hvor du plasserer kjærligheten og ett av dine viktigste indre organer, eller omvendt. Men hva om det er slik at du har flere hjem? Om det er flere steder du kjenner tilknytning til? Er det da slik at en skal dele hjertet opp i flere små biter. Eller er dette bare en konsekvens av pose og sekk- trenden. Skal man måtte velge ett sted og ett sted alene å kalle hjem?

For meg dreier ikke hjem seg så mye om hvor det er, men hvem. Hjemme er i aller høyeste grad der hjertet ligger, men er det lov å legge igjen hjertet sitt flere steder, er det lov å elske flere? Og om man da velger å gjøre dette, legge igjen hjertet altså, hvordan kan man være sikker på at det blir tilstrekkelig godt tatt vare på? Og er det også slik at om noen drar fra deg, noen som du valgte å gi en del til, tar de den med seg? Eller får du den igjen, litt mer slitt i kantene og enda litt skjørere enn før.

Jeg lurer på om det er noen maksimumsgrense på hvor mange man får gi det til, og i så fall hvor stor er den prosenten vi gir bort? - Det er ikke så mye å gjøre når en sitter på toget en sen søndagskveld på vei fra Gjøvik til Oslo. Så det frigjør en del tid til å fundere, på godt og vondt.

Billy Joel sier følgende i en av sine sanger -"I need you in my house, cause you're my home". Jeg synes egentlig det er ganske fint. Også fikk jeg nettopp vite at Oda har sendt et brev i den ekte* posten til meg, det er også ganske så fint. 

* Den ekte posten - altså ikke email (nymotens tullvas).

Monotypi

Monotypi - et trykk, et inntrykk, en sjanse. Det begynner å bli en vane, god eller dårlig, at jeg knytter disse innleggene til min egen skolehverdag. I grafikken og trykkekunsten finnes det et begrep som heter monotypi. Monotypi går i bunn og grunn ut på å trykke en flate, forskjellen på denne teknikken og andre mye brukte trykkteknikker er at i dette tilfellet får du bare en sjanse. Det fikk meg til å tenke på hvordan dette fenomenet også tar plass i hverdagen vår. I veldig mange tilfeller velger mennesker å benytte seg av monotypi, første (inn)trykket er alt og om det først er dannet er vi vanskelige å rokke.

Vi har så lett for å hoppe til en konklusjon etter førsteinntrykket, denne personen ser sånn ut, den er sikkert slik. Den kommentaren synes jeg ikke noe om, du er sikkert en sånn en. Førsteinntrykket betyr så fryktelig mye og om det først er gjort skal det så utrolig mye til for å få endret det. Det må være en av de vanskeligste utfordringer i verden å få noen til å endre førsteinntrykket sitt av deg. Og det som verre er, om noen har dannet seg ett dårlig inntrykk av deg kan det være nesten umulig å finne det ut. Mange mennesker er jo så skrekkelig gode på å spille spill og holde masken. Jeg mener jeg er ganske dårlig i spill, på alle måter. Men om man da finner ut at noen har et dårlig inntrykk av deg og du gjerne vil fikse det. Hvordan skal man så gå fram? Akkurat for øyeblikket vet jeg ikke om det er noen som har et dårlig inntrykk av meg, men det er mye mulig (folk er jo så flinke i spill). Nå surrer jeg, noen ganger roter jeg meg bort mens jeg skriver. Mulig det er all trykkfargen jeg har pustet inn i dag, men jeg tviler.

What is a mother?


Well a mother, a real mother, is the most wonderful person in the world;
She's the angel voice that bids you goodnight, 
kisses your cheek, whispers, "Sleep tight."

The helping hand that guides you along,
whether you're right, whether you're wrong.


Teksten over har jeg hentet fra Peter Pan, som jeg så nylig, igjen. Og saken er at jeg kjenner meg så godt igjen, for akkurat slik er min mamma, the most wonderful person in the world. Den eneste som klarer å roe meg ned når jeg går i fnatt, den eneste som orker å sitte i timevis og høre på vaset mitt. Den personen som aldri, aldri kommer til å gi meg opp, den som alltid forstår meg, selv gjennom hulking og tårer. Ingen kommer noen sinne til å forstå meg som mammaen min og hver eneste dag, uansett avstand, så kjenner jeg at hun er glad i meg. Jeg kan egentlig ikke forestille meg at noen er heldigere enn akkurat meg når det kommer til dette.


Passende og faktisk tilfeldig nok så spiller min kjære samboer Åste nu nettopp sangen "Mama, I love you" av Spice Girls på rommet sitt. Jeg kunne ikke planlagt bedre timing om jeg så ville.

Mitt tekstilmareritt.

Tekstil, ett lite ord, men ett gigantisk begrep. Siden jeg begynte med denne bolken innenfor kunst og håndverk har jeg fått erfare at tekstil rommer en haug med begreper jeg aldri har vært borti før. Toving, filting, sying, trykking, nuno, sjablong, rammelim – oh my! Så, hva har jeg lært? Jeg har lært at det å kunne tråkle en søm er ikke det samme som å sy, jeg har lært at toving ikke kun er julekuler og dompaper, jeg har lært at trykk er så mye mer enn oppdelte potetbiter. Jeg har lært om mønsteroppbygging, at motiv og flateuttrykk definitivt ikke er det samme og at det er en million begreper jeg ikke kan. Jeg har i det store og hele fått jekket meg ned ett par og tyve hakk. Jeg har lært at symaskiner kan ha sitt eget liv og at ull ikke er så lett å forme som en skulle tro. Jeg har fått erfare at det å hekle definitivt ikke er så lett som det ser ut på youtube og at strikking er så meget mer enn rett/vrang/rett.

Om ca to uker skal jeg levere oppgave innenfor tekstil. My oh my, korleis skal det gå. 

Mørketid.

Mørketid. Høst. Kaffe. Sove. Film. Strikketøy. Kakao. Ullgenser. Skoleoppgave. Tiltaksløshet. 


Jeg vet at det mest sannsynlig er ganske så uinteressant å lese om disse tingene, men dessverre er det mer eller mindre (mest mer) dette hverdagen min nå består av. Høsten har definitivt gjort sitt inntog og det eneste som holder meg fra å skride inn i tidlig høstdepresjon er kakao og kaffe i bøtter og spann. Jeg preges av en enorm følelse av tiltaksløshet og selv om det er masse ting jeg vet eller synes at jeg burde ha gjort så har det en tendens til å bli med tanken. 


Min kjære samboer Åste pleier praktisk talt alltid å skylde på været om hun føler seg litt blå, og akkurat nå om dagen så slenger jeg meg på det toget. Det er mange fine ting med høsten; kastanjer, klar, frisk luft, røde og gule blader, nye sko (det er egentlig en fordel med alle årstider) og det faktum at det er helt lov å bli hjemme hele kvelden. Men det er bare så fryktelig mørkt. Og jeg er litt mørkeredd.


Det som henger foran meg som en stor, lysende gulerot er det faktum at om ca en måned drar jeg til Paris. Min kjæreste Oda bor der nå, så langt borte fra meg. Jeg tenker på henne hver dag og savner henne like ofte. Det er rart når ett av dine absolutte holdepunkter hjemme plutselig ikke er der lenger. Det er best å ha noen å gå tur i mørket sammen med. 


Men dette er viktig å understreke. Oda er det vakreste, sterkeste og fineste mennesket jeg vet om. Og uansett hvor mye jeg savner henne så unner jeg resten av verden å få oppleve lyset hennes en stund.


Jeg oppfordrer alle til å høre på Laura Marling med Made by maid. Og alt annet hun har laget.

365 rainy days og snurrende paraplyer.

Vakre Kristin.

- There's a difference between like and love. Because, I like my Skechers, but I love my Prada backpack.
- But I love my Skechers.
- That's because you don't have a Prada backpack.


(10 things I hate about you)


Man skulle jo gjerne ønske at det var så enkelt. Men det er det altså ikke. Noen ganger så føler jeg at alt dette er så forvirrende at det lureste hadde vært å bare gi opp på hele greia. Men romantisk og overeksponert til amerikansk kjærleiksfilm som jeg er, så klynger jeg meg fast til ideen om at en eller annen gang kommer brikkene på plass. Og da kommer jeg til å forstå alt sammen. Jeg tror virkelig ikke at det hadde vært mulig å lage så mye vidunderlig musikk, kunst og film om noe som ikke eksisterer. I mellomtiden, her kommer en liten oppsummering av ting jeg virkelig elsker. Og noen som jeg "bare" liker.


Jeg elsker:
Barbra Streisand
Blåbærpai
Loppemarked
Familie
Melk
Å se god film
Vennene mine
Disney


Jeg liker:
Å bo i kollektiv
Å lese bøker
Spotify
Å bake/lage pai (true story)
Pixar
Rødvin
Å skrive blogg (og å finne ut at noen faktisk leser den)
At jeg trives på skolen


Men mest av alt så elsker jeg å skrive lister, det er umåtelig tilfredsstillende. 

Jeg liker ikke endeløst, grått regnvær.

Jeg liker ikke fulle trikker og busser.

Jeg liker ikke støvler med hull i. 

Jeg liker ikke når folk danner seg meninger om hvem jeg er uten å egentlig kjenne meg.

Jeg liker ikke når folk dømmer andre kun på grunnlag av hvilket parti de stemmer eller hva de tror på.

Men jeg liker godt når solen titter frem etter en skikkelig regnskur.

Jeg liker høstlukt og NYE støvler.

Jeg liker Johnny og June.

Jeg liker Brutus.

Jeg liker nye fotoapps på telefonen min.

Jeg liker søte kommentarer fra fineste Karoline.

Jeg liker at jeg liker studiet mitt.

Og jeg liker veldig godt de fantastiske, sterke, flotte vennene mine.

Du vet at du har begynt på kunst og håndverks bachelor når du står med nesa dypt begravet i en haug med plastposer som du skal bruke til å lage ett produkt som du kun får benytte brukte materialer til. Jadda. Så det er det jeg skal holde på med de neste to ukene. Lage noe nytt ut av søppel. Og oppgavens navn - TRASH. Så det så. Men både gøy og utfordrende er det og selv om det bare er mandag på min andre uke ved HiOA så har jeg allerede lært meg noe nytt. Hvem visste at det er mulig å stryke plast? I alle fall ikke jeg. Men etter å ha tilbrakt det siste året med å stryke x antall perlebrett burde tanken kanskje ha slått meg noe tidligere. Uansett, stryke plast, ganske gøy, skolestart, ikke så aller verst, alkoholforbruk etter fadderuke, i alle fall stabil.

75 Days of Summer

En sommer på hell, en sommer som har vært relativt rolig og lite begivenhetsrik. Og det er egentlig helt greit, jeg tror at høsten på mange måter vil bringe med seg begivenheter av både stor og liten kaliber. I alle fall håper jeg det. Jeg er ikke på leting etter noe vendepunkt av noe slag, men en liten tvist hadde ikke vært å forakte. Jeg sitter på mitt nyvaskede kjøkken med kanelboller (takk til Lise og Tone) og ett glass melk og føler på noe som er ganske så uvanlig for meg - ro. Dette er selvfølgelig noe som mest sannsynlig endrer seg innen de neste dagene, om ikke timene, men for en gangs skyld skal jeg prøve å ikke tenke på det. Nå tenker jeg ikke på det. Bare litt. Og det må faktisk være lov.

Wednesday morning 3 AM

Jeg vet det er tirsdag. Men jeg har nettopp gjenoppdaget Simon & Garfunkel og det føles ganske så fint. Det er mye som skjer, i mitt liv, i alle sine liv. For min del er det begynnelsen på noe nytt, men noe nytt som føles så utrolig riktig og i den forstand så veldig trygt. Likevel så er det så vanskelig å gi slipp på det som var, det som føltes så riktig akkurat der og da. Men tiden er kommet for å være sterk og tøff, tiden er kommet for å hoppe i det. Jeg har aldri vært tøff og sterk før og om jeg har blitt oppfattet som det så er det i så fall bare takket være tre år på dramalinja. Ikke at det var så meget å skryte av. Mehe. Uansett, jeg er klar for noe nytt og har lyse, håpefulle tanker for tiden som kommer. Kryss fingrene for meg.

Åh, og hør på Wednesday morning 3 am med Simon & Garfunkel.

Jeg venter, kun venter. Noen ganger så føler jeg at det eneste jeg egentlig gjør med livet mitt er å vente. Vente på jobb, vente på svar fra samorda opptak, vente på solen, vente på den ene tingen som skal sette alt annet i perspektiv. Vente på kjærligheten. Det er så rart hvordan de tingene vi forstår oss aller minst på i så mange tilfeller er det aller viktigste i livene våre. Akkurat nå venter jeg på å få vite, få vite om jeg kommer inn eller ikke. Om jeg gjør det kan jeg puste ut, slappe av og begynne smått å planlegge for de neste tre årene. Om jeg dog ikke kommer inn bryter helvete løs, jeg har ingen back-up. For første gang i livet mitt har jeg ikke noe sikkerhetsnett. Om jeg ikke kommer inn ligger jeg plutselig i fritt fall. Det skremmer meg litt. Men igjen, hvor farlig kan det være?

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - Iphone er utrolig gøyalt.

Sol og venner som varmer.

I dag tittet solen frem igjen, i alle fall for en liten stund. Det var deilig å kjenne varmen på bare legger og ha en god unnskyldning til å ha solbrillene på. Jeg satt i parken med venner. Venner som jeg kan være ett hundre prosent meg selv rundt. Det fikk meg til å tenke på hvor heldig jeg er. Hvor fint det egentlig er å ha stabilitet, trygghet og venner som stiller opp for deg uansett hvor tullete du oppfører deg. Hvor heldig jeg er som har alle sanser intakt. Jeg kan se alt som er vakkert rundt meg, jeg kan, tross gresspollen, lukte på de vakre blomstene jeg fikk fra jobben, jeg kan føle gresset mellom tærne. Jeg kan føle alt, noen ganger føler jeg alt for mye. Men det er slik jeg vil ha det.

Time machine

Når var det egentlig det skjedde? Når ble plutselig livene våre så kompliserte? Eller rettere sagt, når begynte vi å komplisere livene våre. Noen ganger lengter jeg bare så utrolig tilbake til en tid hvor nugatti på brøskiva var toppen på lykke. Det var en fin tid. En tid hvor det ikke var så viktig hva andre syntes om oss så lenge vi hadde noen å leke gjemsel med.

Nå er det hvordan andre oppfatter oss og hvordan vi forholder oss til dem som er alfa omega. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne stoppe opp og se meg selv utenfra. Hvor mye av meg er ekte og hvor mye er det jeg gjør til for å tilpasse meg settingen jeg er i.

Det er så mye som surrer rundt i hodet mitt om dagen. Så mange tanker. Så mye anger. Så mye forvirring. Jeg er så lei av å være menneske. Så lei av å aldri bli fornøyd. Så lei av det kroniske behovet for å alltid ville ha det jeg ikke kan få og aldri ville ha det som er rett foran meg. Det er dristig og over-emosjonelt av meg å si det, men det er sant. Vi drikker oss dumme for å oppnå en følelse av fullkommenhet for så å våkne opp dagen derpå fulle av angst og tomme for alt annet. Men så om vi får det "perfekte på papiret" servert på sølvfat vil vi ikke ha det heller. Når ble alt så vanskelig?

Noen ganger skulle jeg ønske man bare kunne dra hjem. Hjem, tilbake i tid, tilbake til mammas armkrok, pappas humor og nugatti på brødskiva.

Kunsten å si takk for seg.

Jeg føler at alle er vi alltid redd for å være for sent ute eller for tidlig ute. Fashionable late eller bare just late. Å ha sagt for mye eller å ha sagt for lite. Jeg er i alle fall det. Men jeg prøver å lære, å lære meg å slutte når leken er god. Å ikke alltid si alt jeg tenker til gud og hvermann og å kanskje komme i tid til avtaler en gang innimellom. Jeg skrev dette da jeg satt på trikken hjem i kveld. Jeg liker å ta trikken, det er egentlig veldig hyggelig. Spesielt er det veldig hyggelig å sitte på trikken med god samvittighet ovenfor seg selv og å faktisk være oppegående og observant nok til å få med seg hva som skjer rundt en. Nei, jeg liker ikke trikken, jeg elsker trikken. Det er noe nesten romantisk med den. Bortsett fra når den ikke kommer på tid og jeg har det travelt, da elsker jeg den ikke. Men det jeg virkelig elsker er å sette meg på trikken på Majorstuen og vite at jeg ikke skal gå av på en lang, lang stund. Det er fint det.

Søndagsblues søker kaospilot.

Forvirret jente, 22 år. Ubesluttsom, surrete, full av anger men stort sett med godt humør søker kaospilot til å rydde opp i livet sitt, og gjerne rommet. Jeg har en evne til å rote til i mitt eget liv. Det er jo ikke kaos nok fra før av, så jeg tenkte jeg skulle gjøre det enda litt mer flokete her. I dag gikk jeg tur med mamma. Jeg er veldig glad i mammaen min. Hun er en flott dame. Jeg roter alltid til alt, sa jeg. Det er sånn det skal være nå, sa mamma. Men jeg gjør så mye dumt, sa jeg. Det viktigste er at du lærer til neste gang vennen, sa mamma. Men jeg lærer jo ALDRI, sa jeg. 

Mamma lo og klappet meg på hodet og da føltes det ikke så ille lenger. Takk gud for late søndager, kjærlige mammaer, gode venner og Disney-filmer som gir oss alt for store forventninger til kjærligheten. 

Med åpne kort.

I dag drakk jeg kaffe med Håkon. Jeg liker Håkon godt, han er fin. Vi satt ute på Evita mens regnet hamret på markisen. Men solen skinte og, det var deilig. Sommerfuglene er der fortsatt. Vi snakket om mennesker. Og som jeg har sagt før så finner jeg mennesker veldig forvirrende. Spesielt menn.

Vi snakket og drakk kaffe, vel, det er ikke helt sant. Håkon drakk is-te. Vi snakket om å spille spill og at dette er noe mennesker ofte gjør. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er ikke alle bare ærlige og sier hva de mener. Er det fordi vi er redd for å bli såret eller såre andre? Håkon nevnte noe om å spille med åpne kort og dette er jeg spesielt glad i. I livet altså, definitivt ikke i poker. Jeg lurer på om det er slik at folk som er gode i poker også er gode på å spille spill i det virkelige liv.

Jeg vet ikke, men jeg vet jo heller ikke spesielt mye generelt. Det jeg imidlertid vet er at jeg foretrekker at folk spiller med åpne kort i forhold til meg, og at jeg prøver å gjøre det i forhold til andre.

Med hjertet på ermet.

Hvor mye skal vi egentlig dele om oss selv med andre? Er det en eller annen usynlig grense, en grense som antyder hva som er greit å si? Nå tenker jeg ikke i forhold til bekjente eller folk man møter etter ett par øl på byen. Vi har vel igjennom erfaring og "voksenopplæring" lært oss det. Jeg mener hvor mye man kan dele med de som er nære oss, er det noen ting vi ikke en gang kan fortelle de? Mennesker er rare og forvirrer meg veldig til tider. Jeg bærer alltid hjertet mitt på ermet, men lurer på om det egentlig er veldig lurt. Jeg antar jeg finner ut av det før eller siden. 

I kveld leste Åste noen av diktene sine for meg. De er veldig fine. Jeg liker godt å sitte i sengen og høre henne lese de. Jeg beundrer henne og hennes evne til å gjøre opplevelser og livserfaringer til vittige og herlige dikt. Jeg vet ingenting om dikt, men jeg vet at jeg liker det hun skriver. Og det er egentlig nok for meg.

Også har Sondre Lerche gitt ut ny plate. Det liker jeg meget godt.

Jeg har tatt noen bilder i det siste også. Dette er noen av de jeg synes ble fine. Det er veldig gøy med Iphone.

Ett sammensurium, rot, kaos, utrolig hyggelig, nye mennesker, gamle mennesker. Så mange mennesker. Det er helt klart blitt sommer. Og jeg husker igjen hvorfor jeg elsker denne byen. Solen har gitt meg varmen tilbake i kroppen og gresset gir meg høysnue. Men det gjør ingen verdens ting. Jeg tok av meg skoene og gikk i mykt, grønt sommergress her om dagen, jeg fikk sommerfugler i hele magen. Detter innom en intimkonsert på ett loft på Grünerløkka på fredag, nydelig musikk, fine folk. En opplevelse som sitter i kroppen. Jeg var sammen med min kjære Mari, jeg er så glad for å ha henne tilbake. Vi drakk, alle drakk. Hippiefest sa Mari. Ja sa jeg. Så lo vi og elsket at vi var der akkurat da. 

Nok er nok.

NÅ er det nok. Nå skal man kutte ned på sene kvelder som følges opp av late dager tilbrakt nesten utelukkende i sengen. Ja, denne gangen får nok faktisk væra nok. Jeg føler at dette skjer hver vår, sola stikker hodet fram og PANG der er alle uteserveringer og parker stapp fulle og før du vet ordet det ser bankkontoen som en liten by i en gammel westernfilm - tom. Men vi higer like mye etter det hver gang og når vinteren da igjen kommer snikende og dagene blir mørke og lange tar vi fram minnene fra de første soldagene og koser oss med de.

Akkurat nu sitter jeg godt sammenkrøllet i sengen min, hører på Laura Marling og skammer meg over hvor mye det egentlig ble å drikke i går. En skal leva mens en er ung er det noen som sier, vel etter i går føler jeg at jeg har eldes fem år, så i forhold til det begynner jeg strengt tatt å dra på åra.

Neida.
Joda..
Neida..

Mitt Berlin

96 timer og 37 minutter, dette er tiden jeg tilbrakte i den vakreste hovedstaden jeg vet. Vi har sett nydelige bygg, hatt vidunderlige stunder langt ut i de sene timer og tatt usedvanlig mye T-bane. Kreuzberg, Charlottenburg, Prenzlauer Berg - these are a few of my favorite places. Jeg klarer nok ikke å beskrive hvor fantastisk denne byen og vår reise i den har vært, så her kommer noen klipp som forhåpentligvis kan gjøre det noe klarere.

Turen inn fra flyplassen.

Oda og hennes beste venn denne weekenden.

Det ble også noe tid til hotellrom fotoshoot.

Det gikk opp for oss på vei fra flyplassen at det var St. Patricks Day - Dette måtte naturligvis høvelig feires.

Litt kultur fikk vi også med oss, i form av den internasjonale impro-festivalen  som var i byen.

Kontraster 

Hippe Oda på det svært trendy markedet i Mauerpark.

Intet er som ett godt loppemarked.

Oda sin nye livrett. "Det er nesten som kebab, bare BEDRE"

East-side gallery - Rester av muren. Spesiell og fin opplevelse.

Føler at dette bildet ikke trenger noen forklaring.