Fasit

Noen ganger skulle jeg ønske det fantes en guidebok til livet, sånn typ "A-Å for ett godt liv" eller "Hvordan ta gode, kloke beslutninger som du vet at er rett og ikke kommer til å angre på", eller "Dette er helt klart veien å gå". En sånn bok hadde definitivt gjort seg. Jeg er forsåvidt klar over at det finnes denne type bøker, men det jeg mener er liksom en fasit. Ja, en fasit, det er DET som hadde gjort seg. Det er så mange ting jeg lurer på, har jeg valgt riktig utdannelse? Blir jeg en god lærer? Blir jeg noen gang gift med barn? Om ikke, hvor mange katter kommer jeg til å skaffe meg? Sånne ting.

Nok en gang finner jeg meg selv våken lenge etter at jeg burde ha lagt meg, jeg vil gjerne legge meg, men jeg får det ikke til. Kanskje det finnes en bok for det også. En slik "Får du ikke sove? 10 enkle skritt til den perfekte søvnen". (note to self: sjekk ut dette). Uansett, når man da har vasket leiligheten, forsøkt å sy en kjole, kuttet seg i fingeren og bannet høyt, prøvd å lese pedagogikk, spist en hjemmelaget cookie (true story), drukket et glass melk, sjekket facebook (igjen) og pusset tennene og man fortsatt ikke får sove blir det tid til å fundere over livet. Jeg begynner å bli mer og mer bevisst på at dette er noe jeg gjør kanskje i overkant mye, men sånn er det enda. Min kjæreste mamma sier at det er bare slik jeg er skapt, jeg er en (som hun ville sagt) grubler. Men det er i grunnen helt greit.

Jeg innser også at jeg har en tendens til å rable avgårde i disse "innleggene" mine og at det i noen tilfeller ikke er i overkant spennende å lese. Men kanskje det er en av symptomene ved grublesyndrom, kanskje det er kronisk. Jeg vet ikke, men jeg vet ganske lite. Og det er også helt greit.

PS: Om noen kommer over en slik fasit på livet, ta gjerne kontakt. Men ikke noe sånn der "the secret" tullvas, det vil jeg ikke ha noe av.

PPS: Jeg anbefaler på det sterkeste at alle i hele verden hører på Lana Del Rey, hun er ganske fin.

Mimretid.

Jeg lærer mye nyttig på skolen om dagen. For eksempel så har jeg endelig lært meg å bruke officepakken som ligger på min lille blå*. Hvem kunne ane at det er så mange spennende programmer i en bitte liten pakke. Uansett - jeg har lært meg å redigere iphonefilmene mine. Så her kommer da (ett halvt år for sent, men samme det) kanskje ett av de fineste øyeblikkene fra Oda og Bjørg sin Berlintur våren 2011. Filming i særklasse.

* min lille blå: en blå, asus miniPC.

Hjertehjem.

Sanger, ordtak  og store deler av dagens samfunn vil hevde at ”home is where the heart is”. Altså det stedet du anser å være din hjemplass burde nødvendigvis også være der hvor du plasserer kjærligheten og ett av dine viktigste indre organer, eller omvendt. Men hva om det er slik at du har flere hjem? Om det er flere steder du kjenner tilknytning til? Er det da slik at en skal dele hjertet opp i flere små biter. Eller er dette bare en konsekvens av pose og sekk- trenden. Skal man måtte velge ett sted og ett sted alene å kalle hjem?

For meg dreier ikke hjem seg så mye om hvor det er, men hvem. Hjemme er i aller høyeste grad der hjertet ligger, men er det lov å legge igjen hjertet sitt flere steder, er det lov å elske flere? Og om man da velger å gjøre dette, legge igjen hjertet altså, hvordan kan man være sikker på at det blir tilstrekkelig godt tatt vare på? Og er det også slik at om noen drar fra deg, noen som du valgte å gi en del til, tar de den med seg? Eller får du den igjen, litt mer slitt i kantene og enda litt skjørere enn før.

Jeg lurer på om det er noen maksimumsgrense på hvor mange man får gi det til, og i så fall hvor stor er den prosenten vi gir bort? - Det er ikke så mye å gjøre når en sitter på toget en sen søndagskveld på vei fra Gjøvik til Oslo. Så det frigjør en del tid til å fundere, på godt og vondt.

Billy Joel sier følgende i en av sine sanger -"I need you in my house, cause you're my home". Jeg synes egentlig det er ganske fint. Også fikk jeg nettopp vite at Oda har sendt et brev i den ekte* posten til meg, det er også ganske så fint. 

* Den ekte posten - altså ikke email (nymotens tullvas).

Monotypi

Monotypi - et trykk, et inntrykk, en sjanse. Det begynner å bli en vane, god eller dårlig, at jeg knytter disse innleggene til min egen skolehverdag. I grafikken og trykkekunsten finnes det et begrep som heter monotypi. Monotypi går i bunn og grunn ut på å trykke en flate, forskjellen på denne teknikken og andre mye brukte trykkteknikker er at i dette tilfellet får du bare en sjanse. Det fikk meg til å tenke på hvordan dette fenomenet også tar plass i hverdagen vår. I veldig mange tilfeller velger mennesker å benytte seg av monotypi, første (inn)trykket er alt og om det først er dannet er vi vanskelige å rokke.

Vi har så lett for å hoppe til en konklusjon etter førsteinntrykket, denne personen ser sånn ut, den er sikkert slik. Den kommentaren synes jeg ikke noe om, du er sikkert en sånn en. Førsteinntrykket betyr så fryktelig mye og om det først er gjort skal det så utrolig mye til for å få endret det. Det må være en av de vanskeligste utfordringer i verden å få noen til å endre førsteinntrykket sitt av deg. Og det som verre er, om noen har dannet seg ett dårlig inntrykk av deg kan det være nesten umulig å finne det ut. Mange mennesker er jo så skrekkelig gode på å spille spill og holde masken. Jeg mener jeg er ganske dårlig i spill, på alle måter. Men om man da finner ut at noen har et dårlig inntrykk av deg og du gjerne vil fikse det. Hvordan skal man så gå fram? Akkurat for øyeblikket vet jeg ikke om det er noen som har et dårlig inntrykk av meg, men det er mye mulig (folk er jo så flinke i spill). Nå surrer jeg, noen ganger roter jeg meg bort mens jeg skriver. Mulig det er all trykkfargen jeg har pustet inn i dag, men jeg tviler.

What is a mother?


Well a mother, a real mother, is the most wonderful person in the world;
She's the angel voice that bids you goodnight, 
kisses your cheek, whispers, "Sleep tight."

The helping hand that guides you along,
whether you're right, whether you're wrong.


Teksten over har jeg hentet fra Peter Pan, som jeg så nylig, igjen. Og saken er at jeg kjenner meg så godt igjen, for akkurat slik er min mamma, the most wonderful person in the world. Den eneste som klarer å roe meg ned når jeg går i fnatt, den eneste som orker å sitte i timevis og høre på vaset mitt. Den personen som aldri, aldri kommer til å gi meg opp, den som alltid forstår meg, selv gjennom hulking og tårer. Ingen kommer noen sinne til å forstå meg som mammaen min og hver eneste dag, uansett avstand, så kjenner jeg at hun er glad i meg. Jeg kan egentlig ikke forestille meg at noen er heldigere enn akkurat meg når det kommer til dette.


Passende og faktisk tilfeldig nok så spiller min kjære samboer Åste nu nettopp sangen "Mama, I love you" av Spice Girls på rommet sitt. Jeg kunne ikke planlagt bedre timing om jeg så ville.