Mitt tekstilmareritt.

Tekstil, ett lite ord, men ett gigantisk begrep. Siden jeg begynte med denne bolken innenfor kunst og håndverk har jeg fått erfare at tekstil rommer en haug med begreper jeg aldri har vært borti før. Toving, filting, sying, trykking, nuno, sjablong, rammelim – oh my! Så, hva har jeg lært? Jeg har lært at det å kunne tråkle en søm er ikke det samme som å sy, jeg har lært at toving ikke kun er julekuler og dompaper, jeg har lært at trykk er så mye mer enn oppdelte potetbiter. Jeg har lært om mønsteroppbygging, at motiv og flateuttrykk definitivt ikke er det samme og at det er en million begreper jeg ikke kan. Jeg har i det store og hele fått jekket meg ned ett par og tyve hakk. Jeg har lært at symaskiner kan ha sitt eget liv og at ull ikke er så lett å forme som en skulle tro. Jeg har fått erfare at det å hekle definitivt ikke er så lett som det ser ut på youtube og at strikking er så meget mer enn rett/vrang/rett.

Om ca to uker skal jeg levere oppgave innenfor tekstil. My oh my, korleis skal det gå. 

Mørketid.

Mørketid. Høst. Kaffe. Sove. Film. Strikketøy. Kakao. Ullgenser. Skoleoppgave. Tiltaksløshet. 


Jeg vet at det mest sannsynlig er ganske så uinteressant å lese om disse tingene, men dessverre er det mer eller mindre (mest mer) dette hverdagen min nå består av. Høsten har definitivt gjort sitt inntog og det eneste som holder meg fra å skride inn i tidlig høstdepresjon er kakao og kaffe i bøtter og spann. Jeg preges av en enorm følelse av tiltaksløshet og selv om det er masse ting jeg vet eller synes at jeg burde ha gjort så har det en tendens til å bli med tanken. 


Min kjære samboer Åste pleier praktisk talt alltid å skylde på været om hun føler seg litt blå, og akkurat nå om dagen så slenger jeg meg på det toget. Det er mange fine ting med høsten; kastanjer, klar, frisk luft, røde og gule blader, nye sko (det er egentlig en fordel med alle årstider) og det faktum at det er helt lov å bli hjemme hele kvelden. Men det er bare så fryktelig mørkt. Og jeg er litt mørkeredd.


Det som henger foran meg som en stor, lysende gulerot er det faktum at om ca en måned drar jeg til Paris. Min kjæreste Oda bor der nå, så langt borte fra meg. Jeg tenker på henne hver dag og savner henne like ofte. Det er rart når ett av dine absolutte holdepunkter hjemme plutselig ikke er der lenger. Det er best å ha noen å gå tur i mørket sammen med. 


Men dette er viktig å understreke. Oda er det vakreste, sterkeste og fineste mennesket jeg vet om. Og uansett hvor mye jeg savner henne så unner jeg resten av verden å få oppleve lyset hennes en stund.


Jeg oppfordrer alle til å høre på Laura Marling med Made by maid. Og alt annet hun har laget.

365 rainy days og snurrende paraplyer.

Vakre Kristin.

- There's a difference between like and love. Because, I like my Skechers, but I love my Prada backpack.
- But I love my Skechers.
- That's because you don't have a Prada backpack.


(10 things I hate about you)


Man skulle jo gjerne ønske at det var så enkelt. Men det er det altså ikke. Noen ganger så føler jeg at alt dette er så forvirrende at det lureste hadde vært å bare gi opp på hele greia. Men romantisk og overeksponert til amerikansk kjærleiksfilm som jeg er, så klynger jeg meg fast til ideen om at en eller annen gang kommer brikkene på plass. Og da kommer jeg til å forstå alt sammen. Jeg tror virkelig ikke at det hadde vært mulig å lage så mye vidunderlig musikk, kunst og film om noe som ikke eksisterer. I mellomtiden, her kommer en liten oppsummering av ting jeg virkelig elsker. Og noen som jeg "bare" liker.


Jeg elsker:
Barbra Streisand
Blåbærpai
Loppemarked
Familie
Melk
Å se god film
Vennene mine
Disney


Jeg liker:
Å bo i kollektiv
Å lese bøker
Spotify
Å bake/lage pai (true story)
Pixar
Rødvin
Å skrive blogg (og å finne ut at noen faktisk leser den)
At jeg trives på skolen


Men mest av alt så elsker jeg å skrive lister, det er umåtelig tilfredsstillende.