Dette fikk meg til å tenke litt, IGJEN. De siste tre årene har på mange måter vært de årene hvor jeg definitivt har lært mest om meg selv og sikkert da utviklet meg deretter. Jeg er nok roligere, tryggere, har vel kanskje (som voksne ville sagt) funnet min plass i livet. Jeg er rett og slett på mange måter akkurat der jeg har lyst til å være. Klart, jeg kunne tenke meg å bo i utlandet litt, lære et nytt språk, få meg hund, finne meningen med livet og alt det der. Og klart, det er masse å gjøre på skolen, jeg prøver som best å sjonglere sosialt liv med skole, jobb og alt som hører med og det føles ut som at tiden ALDRI strekker til. Men akkurat nå, i skrivende øyeblikk så er jeg ganske så tilfreds, og det føles ganske fint.
Også er det bare en måned til bursdagen min og bare litt over en måned til jul og litt over en måned til jeg drar til Berlin og det er bare ca en måned til Oda kommer hjem på julevisitt og det er ikke så lenge til jeg får se alle fine folk som er hjemme til julen og det henger julelys i gatene og jeg skal snart kjøpe meg sjokoladekalender og jeg har fått en ny jobb som jeg tror jeg kommer til å trives i. Så ja, ting er ikke så aller verst akkurat nå.
Men det kan jo alltids endre seg, må passe på å ikke være for optimistisk her.
Anbefaler å høre på First aid kit med Josefin. Den er fin.
