365 Days of Autumn

Jeg venter, kun venter. Noen ganger så føler jeg at det eneste jeg egentlig gjør med livet mitt er å vente. Vente på jobb, vente på svar fra samorda opptak, vente på solen, vente på den ene tingen som skal sette alt annet i perspektiv. Vente på kjærligheten. Det er så rart hvordan de tingene vi forstår oss aller minst på i så mange tilfeller er det aller viktigste i livene våre. Akkurat nå venter jeg på å få vite, få vite om jeg kommer inn eller ikke. Om jeg gjør det kan jeg puste ut, slappe av og begynne smått å planlegge for de neste tre årene. Om jeg dog ikke kommer inn bryter helvete løs, jeg har ingen back-up. For første gang i livet mitt har jeg ikke noe sikkerhetsnett. Om jeg ikke kommer inn ligger jeg plutselig i fritt fall. Det skremmer meg litt. Men igjen, hvor farlig kan det være?