Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - Iphone er utrolig gøyalt.

Sol og venner som varmer.

I dag tittet solen frem igjen, i alle fall for en liten stund. Det var deilig å kjenne varmen på bare legger og ha en god unnskyldning til å ha solbrillene på. Jeg satt i parken med venner. Venner som jeg kan være ett hundre prosent meg selv rundt. Det fikk meg til å tenke på hvor heldig jeg er. Hvor fint det egentlig er å ha stabilitet, trygghet og venner som stiller opp for deg uansett hvor tullete du oppfører deg. Hvor heldig jeg er som har alle sanser intakt. Jeg kan se alt som er vakkert rundt meg, jeg kan, tross gresspollen, lukte på de vakre blomstene jeg fikk fra jobben, jeg kan føle gresset mellom tærne. Jeg kan føle alt, noen ganger føler jeg alt for mye. Men det er slik jeg vil ha det.

Time machine

Når var det egentlig det skjedde? Når ble plutselig livene våre så kompliserte? Eller rettere sagt, når begynte vi å komplisere livene våre. Noen ganger lengter jeg bare så utrolig tilbake til en tid hvor nugatti på brøskiva var toppen på lykke. Det var en fin tid. En tid hvor det ikke var så viktig hva andre syntes om oss så lenge vi hadde noen å leke gjemsel med.

Nå er det hvordan andre oppfatter oss og hvordan vi forholder oss til dem som er alfa omega. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne stoppe opp og se meg selv utenfra. Hvor mye av meg er ekte og hvor mye er det jeg gjør til for å tilpasse meg settingen jeg er i.

Det er så mye som surrer rundt i hodet mitt om dagen. Så mange tanker. Så mye anger. Så mye forvirring. Jeg er så lei av å være menneske. Så lei av å aldri bli fornøyd. Så lei av det kroniske behovet for å alltid ville ha det jeg ikke kan få og aldri ville ha det som er rett foran meg. Det er dristig og over-emosjonelt av meg å si det, men det er sant. Vi drikker oss dumme for å oppnå en følelse av fullkommenhet for så å våkne opp dagen derpå fulle av angst og tomme for alt annet. Men så om vi får det "perfekte på papiret" servert på sølvfat vil vi ikke ha det heller. Når ble alt så vanskelig?

Noen ganger skulle jeg ønske man bare kunne dra hjem. Hjem, tilbake i tid, tilbake til mammas armkrok, pappas humor og nugatti på brødskiva.

Kunsten å si takk for seg.

Jeg føler at alle er vi alltid redd for å være for sent ute eller for tidlig ute. Fashionable late eller bare just late. Å ha sagt for mye eller å ha sagt for lite. Jeg er i alle fall det. Men jeg prøver å lære, å lære meg å slutte når leken er god. Å ikke alltid si alt jeg tenker til gud og hvermann og å kanskje komme i tid til avtaler en gang innimellom. Jeg skrev dette da jeg satt på trikken hjem i kveld. Jeg liker å ta trikken, det er egentlig veldig hyggelig. Spesielt er det veldig hyggelig å sitte på trikken med god samvittighet ovenfor seg selv og å faktisk være oppegående og observant nok til å få med seg hva som skjer rundt en. Nei, jeg liker ikke trikken, jeg elsker trikken. Det er noe nesten romantisk med den. Bortsett fra når den ikke kommer på tid og jeg har det travelt, da elsker jeg den ikke. Men det jeg virkelig elsker er å sette meg på trikken på Majorstuen og vite at jeg ikke skal gå av på en lang, lang stund. Det er fint det.

Søndagsblues søker kaospilot.

Forvirret jente, 22 år. Ubesluttsom, surrete, full av anger men stort sett med godt humør søker kaospilot til å rydde opp i livet sitt, og gjerne rommet. Jeg har en evne til å rote til i mitt eget liv. Det er jo ikke kaos nok fra før av, så jeg tenkte jeg skulle gjøre det enda litt mer flokete her. I dag gikk jeg tur med mamma. Jeg er veldig glad i mammaen min. Hun er en flott dame. Jeg roter alltid til alt, sa jeg. Det er sånn det skal være nå, sa mamma. Men jeg gjør så mye dumt, sa jeg. Det viktigste er at du lærer til neste gang vennen, sa mamma. Men jeg lærer jo ALDRI, sa jeg. 

Mamma lo og klappet meg på hodet og da føltes det ikke så ille lenger. Takk gud for late søndager, kjærlige mammaer, gode venner og Disney-filmer som gir oss alt for store forventninger til kjærligheten. 

Med åpne kort.

I dag drakk jeg kaffe med Håkon. Jeg liker Håkon godt, han er fin. Vi satt ute på Evita mens regnet hamret på markisen. Men solen skinte og, det var deilig. Sommerfuglene er der fortsatt. Vi snakket om mennesker. Og som jeg har sagt før så finner jeg mennesker veldig forvirrende. Spesielt menn.

Vi snakket og drakk kaffe, vel, det er ikke helt sant. Håkon drakk is-te. Vi snakket om å spille spill og at dette er noe mennesker ofte gjør. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er ikke alle bare ærlige og sier hva de mener. Er det fordi vi er redd for å bli såret eller såre andre? Håkon nevnte noe om å spille med åpne kort og dette er jeg spesielt glad i. I livet altså, definitivt ikke i poker. Jeg lurer på om det er slik at folk som er gode i poker også er gode på å spille spill i det virkelige liv.

Jeg vet ikke, men jeg vet jo heller ikke spesielt mye generelt. Det jeg imidlertid vet er at jeg foretrekker at folk spiller med åpne kort i forhold til meg, og at jeg prøver å gjøre det i forhold til andre.

Med hjertet på ermet.

Hvor mye skal vi egentlig dele om oss selv med andre? Er det en eller annen usynlig grense, en grense som antyder hva som er greit å si? Nå tenker jeg ikke i forhold til bekjente eller folk man møter etter ett par øl på byen. Vi har vel igjennom erfaring og "voksenopplæring" lært oss det. Jeg mener hvor mye man kan dele med de som er nære oss, er det noen ting vi ikke en gang kan fortelle de? Mennesker er rare og forvirrer meg veldig til tider. Jeg bærer alltid hjertet mitt på ermet, men lurer på om det egentlig er veldig lurt. Jeg antar jeg finner ut av det før eller siden. 

I kveld leste Åste noen av diktene sine for meg. De er veldig fine. Jeg liker godt å sitte i sengen og høre henne lese de. Jeg beundrer henne og hennes evne til å gjøre opplevelser og livserfaringer til vittige og herlige dikt. Jeg vet ingenting om dikt, men jeg vet at jeg liker det hun skriver. Og det er egentlig nok for meg.

Også har Sondre Lerche gitt ut ny plate. Det liker jeg meget godt.

Jeg har tatt noen bilder i det siste også. Dette er noen av de jeg synes ble fine. Det er veldig gøy med Iphone.

Ett sammensurium, rot, kaos, utrolig hyggelig, nye mennesker, gamle mennesker. Så mange mennesker. Det er helt klart blitt sommer. Og jeg husker igjen hvorfor jeg elsker denne byen. Solen har gitt meg varmen tilbake i kroppen og gresset gir meg høysnue. Men det gjør ingen verdens ting. Jeg tok av meg skoene og gikk i mykt, grønt sommergress her om dagen, jeg fikk sommerfugler i hele magen. Detter innom en intimkonsert på ett loft på Grünerløkka på fredag, nydelig musikk, fine folk. En opplevelse som sitter i kroppen. Jeg var sammen med min kjære Mari, jeg er så glad for å ha henne tilbake. Vi drakk, alle drakk. Hippiefest sa Mari. Ja sa jeg. Så lo vi og elsket at vi var der akkurat da.