Kunsten å si takk for seg.

Jeg føler at alle er vi alltid redd for å være for sent ute eller for tidlig ute. Fashionable late eller bare just late. Å ha sagt for mye eller å ha sagt for lite. Jeg er i alle fall det. Men jeg prøver å lære, å lære meg å slutte når leken er god. Å ikke alltid si alt jeg tenker til gud og hvermann og å kanskje komme i tid til avtaler en gang innimellom. Jeg skrev dette da jeg satt på trikken hjem i kveld. Jeg liker å ta trikken, det er egentlig veldig hyggelig. Spesielt er det veldig hyggelig å sitte på trikken med god samvittighet ovenfor seg selv og å faktisk være oppegående og observant nok til å få med seg hva som skjer rundt en. Nei, jeg liker ikke trikken, jeg elsker trikken. Det er noe nesten romantisk med den. Bortsett fra når den ikke kommer på tid og jeg har det travelt, da elsker jeg den ikke. Men det jeg virkelig elsker er å sette meg på trikken på Majorstuen og vite at jeg ikke skal gå av på en lang, lang stund. Det er fint det.