Sol og venner som varmer.

I dag tittet solen frem igjen, i alle fall for en liten stund. Det var deilig å kjenne varmen på bare legger og ha en god unnskyldning til å ha solbrillene på. Jeg satt i parken med venner. Venner som jeg kan være ett hundre prosent meg selv rundt. Det fikk meg til å tenke på hvor heldig jeg er. Hvor fint det egentlig er å ha stabilitet, trygghet og venner som stiller opp for deg uansett hvor tullete du oppfører deg. Hvor heldig jeg er som har alle sanser intakt. Jeg kan se alt som er vakkert rundt meg, jeg kan, tross gresspollen, lukte på de vakre blomstene jeg fikk fra jobben, jeg kan føle gresset mellom tærne. Jeg kan føle alt, noen ganger føler jeg alt for mye. Men det er slik jeg vil ha det.