Noen mennesker er man så glad i at man aldri kunne se for seg eller i det hele tatt forestille seg å leve uten. For meg er det mange mennesker, men mest av alt familien min. Min familie er ikke spesielt stor, men den er varm, god og kjærlig. Rett før jul ble jeg smertefullt klar over at livet ikke er evig og at menneskene rundt oss ikke alltid kommer til å være der. Mitt liv kan vel og merke spinne rundt min akse, men det betyr ikke nødvendigvis at livene til de jeg bryr meg om gjør det. Dette er naturligvis noe man vet, men samtidig er det gjerne slik at man ikke tenker over det. Man er så bortskjemt med at de alltid har vært der, og derfor selvfølgelig skal fortsette å være nettopp det. Men vi kan ikke kontrollere alt. Og jeg antar det aller viktigste er å vise at man er glad i hverandre, at man stiller opp og at man håper. Håp er viktig, håp og kjærlighet. Kjærlighet er også viktig.

Valentines day. En liten dag, en HELT vanlig dag, en dag som tilsynelatende er som alle andre dager. Det eneste problemet med denne dagen er at det er så forferdelig mange som glemmer at det er en helt vanlig dag. Det er vanskelig å la være å bli stresset av det. Ikke stresset fordi at man ikke har noen, eller ikke får gave eller et kjærtegn. Men fordi det blir så understreket at man er alene, eller ikke alene. Og ikke ensom, men ikke sammen. Og da er man vel kanskje egentlig alene, men ikke alene i verden. Og det er fint, selv om Valentines day er en skikkelig tåpelig dag, som egentlig ikke eksisterer.

Noen ganger har man ting. Ting man er redd for å miste eller gi slipp på. Noen ganger tenker man at denne tingen trenger jeg ikke lenger, eller burde jeg ikke trenge lenger, eller vil jeg ikke trenge lenger. Noen ganger vil man ha tingen, andre ganger ikke. Om man føler at man kanskje begynner å miste tingen så vil man i alle fall ha den. Og man kan aller helst ikke tenke seg å dele tingen med noen, det er jo min ting. Tenker man. Men er dette vanskelige forholde til tingen kanskje et tegn på at man burde gi slipp på den? Eller burde man bare være tøff nok til å ta et valg. Burde man kanskje skrive en liste. En dette-liker-jeg-dette-liker-jeg-ikke type liste. I bunn og grunn handler det vel bare om å ta et valg. Vil man ha tingen, eller ikke. Jeg er så lei av at alt handler om valg. Og at jeg må ta de selv. Jeg synes ikke å bli voksen er noe særlig fint i det hele tatt.

Jeg vet det har vært mye depping i det siste, mye bu-hu det er så synd på meg type innlegg. Og jeg er smertelig klar over at det egentlig ikke er så synd på meg, at det er mange som har det verre etc, etc. MEN det må faktisk være lov å begynne å bli passe forbanna når du er på andre uke med tannverk, med tilhørende pille-cocktail, du har funnet ut at det er nesten en time reisevei til praksisplassen din og du vil sove, men ikke får sove fordi oslo sporveier synes det er en helt fantastisk idé å vedlikeholde rett uten for vinduet ditt kl 23:57.

Uansett, livet har dreiet seg mye om tenner, vinter og selvmedlidenhet i det siste. Og det er mest fordi vinteren er en tid det er utrolig lett å synes synd på seg selv. Alt ligger på en måte til rette for det.

Jeg har skrevet en del om mørket, og hvordan jeg egentlig fortsatt går rundt og er litt redd for det. Det er jeg fortsatt, men mens jeg gikk hjemover i kveld fant jeg ut noe lurt. Man kan ikke gå rundt å være redd, det er bortkastet tid. Man kan heller ikke gå rundt å bruke tid på å synes synd på seg selv. En har ikke ubegrenset med tid, best å bruke den på hyggelige ting i stede.