Jeg vet det har vært mye depping i det siste, mye bu-hu det er så synd på meg type innlegg. Og jeg er smertelig klar over at det egentlig ikke er så synd på meg, at det er mange som har det verre etc, etc. MEN det må faktisk være lov å begynne å bli passe forbanna når du er på andre uke med tannverk, med tilhørende pille-cocktail, du har funnet ut at det er nesten en time reisevei til praksisplassen din og du vil sove, men ikke får sove fordi oslo sporveier synes det er en helt fantastisk idé å vedlikeholde rett uten for vinduet ditt kl 23:57.
Uansett, livet har dreiet seg mye om tenner, vinter og selvmedlidenhet i det siste. Og det er mest fordi vinteren er en tid det er utrolig lett å synes synd på seg selv. Alt ligger på en måte til rette for det.
Jeg har skrevet en del om mørket, og hvordan jeg egentlig fortsatt går rundt og er litt redd for det. Det er jeg fortsatt, men mens jeg gikk hjemover i kveld fant jeg ut noe lurt. Man kan ikke gå rundt å være redd, det er bortkastet tid. Man kan heller ikke gå rundt å bruke tid på å synes synd på seg selv. En har ikke ubegrenset med tid, best å bruke den på hyggelige ting i stede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar