Når var det egentlig det skjedde? Når ble plutselig livene våre så kompliserte? Eller rettere sagt, når begynte vi å komplisere livene våre. Noen ganger lengter jeg bare så utrolig tilbake til en tid hvor nugatti på brøskiva var toppen på lykke. Det var en fin tid. En tid hvor det ikke var så viktig hva andre syntes om oss så lenge vi hadde noen å leke gjemsel med.
Nå er det hvordan andre oppfatter oss og hvordan vi forholder oss til dem som er alfa omega. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne stoppe opp og se meg selv utenfra. Hvor mye av meg er ekte og hvor mye er det jeg gjør til for å tilpasse meg settingen jeg er i.
Det er så mye som surrer rundt i hodet mitt om dagen. Så mange tanker. Så mye anger. Så mye forvirring. Jeg er så lei av å være menneske. Så lei av å aldri bli fornøyd. Så lei av det kroniske behovet for å alltid ville ha det jeg ikke kan få og aldri ville ha det som er rett foran meg. Det er dristig og over-emosjonelt av meg å si det, men det er sant. Vi drikker oss dumme for å oppnå en følelse av fullkommenhet for så å våkne opp dagen derpå fulle av angst og tomme for alt annet. Men så om vi får det "perfekte på papiret" servert på sølvfat vil vi ikke ha det heller. Når ble alt så vanskelig?
Noen ganger skulle jeg ønske man bare kunne dra hjem. Hjem, tilbake i tid, tilbake til mammas armkrok, pappas humor og nugatti på brødskiva.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar