Mørketid.

Mørketid. Høst. Kaffe. Sove. Film. Strikketøy. Kakao. Ullgenser. Skoleoppgave. Tiltaksløshet. 


Jeg vet at det mest sannsynlig er ganske så uinteressant å lese om disse tingene, men dessverre er det mer eller mindre (mest mer) dette hverdagen min nå består av. Høsten har definitivt gjort sitt inntog og det eneste som holder meg fra å skride inn i tidlig høstdepresjon er kakao og kaffe i bøtter og spann. Jeg preges av en enorm følelse av tiltaksløshet og selv om det er masse ting jeg vet eller synes at jeg burde ha gjort så har det en tendens til å bli med tanken. 


Min kjære samboer Åste pleier praktisk talt alltid å skylde på været om hun føler seg litt blå, og akkurat nå om dagen så slenger jeg meg på det toget. Det er mange fine ting med høsten; kastanjer, klar, frisk luft, røde og gule blader, nye sko (det er egentlig en fordel med alle årstider) og det faktum at det er helt lov å bli hjemme hele kvelden. Men det er bare så fryktelig mørkt. Og jeg er litt mørkeredd.


Det som henger foran meg som en stor, lysende gulerot er det faktum at om ca en måned drar jeg til Paris. Min kjæreste Oda bor der nå, så langt borte fra meg. Jeg tenker på henne hver dag og savner henne like ofte. Det er rart når ett av dine absolutte holdepunkter hjemme plutselig ikke er der lenger. Det er best å ha noen å gå tur i mørket sammen med. 


Men dette er viktig å understreke. Oda er det vakreste, sterkeste og fineste mennesket jeg vet om. Og uansett hvor mye jeg savner henne så unner jeg resten av verden å få oppleve lyset hennes en stund.


Jeg oppfordrer alle til å høre på Laura Marling med Made by maid. Og alt annet hun har laget.