Også i dag da, denne dagen som begynte så bra. Jeg fikk liksom tid til alt i dag, skole, lunsj med Karro, snikksnakk og jobb. Og jobb. Det gikk helt fint, fram til det ikke gjorde det lenger. Det gikk faktisk ganske så fint og, frem til jeg sullet, ble stresset, slurvet og til slutt utløste alarmen. Jadda. Noen ganger så blir jeg bare så fryktelig lei av å være meg, noen ganger føler jeg at det hadde passet så utrolig mye bedre å bare være noen andre. Noen som ikke var så fryktelig sullete og klumsete. Noen som kunne gå gjennom alle livets dager og aldri utløse en alarm, en som har alt under kontroll og som ikke ble så lett påvirket av alt som skjer. I kveld satt jeg på Stovner T-bane stasjon og gråt. JESS. Det er så utrolig fint å kunne stryke det av lista, dumme seg fullstendig ut i ny jobb, CHECK!
Jeg føler så mye, det gjør jeg alltid. Og hver eneste bidige gang jeg havner i nærkamp med følelsene mine så virker de å vinne. Jeg skulle bare ønske jeg kunne være en av disse sterke, tøffe, beininesaandallthatjazz damene MEN neeeeidaa, jeg må være typen som utløser senter alarmer for så å sitte på t-bane stasjonen og hulke som et lite barn. That's just how I roll liksom. Jeg er så lei av meg sjæl i dag og ganske mange andre dager forsåvidt. Men spesielt i dag.
Og det var hva som skjulte seg bak luke nr 13 i julekalenderen dere, AHA! 13, forbanna ulykkestall.
Takkformeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar